Dødsskyggens dal

Jeg var tenåring da ting ikke sto så bra til, verken med meg eller med familien min. Min biologiske far bodde ikke med oss, og min mor og han var separert. Han hadde alkoholproblemer, og for det meste følte jeg meg forsømt. Og min mor var syk og tok for mye medisin, noe som gjorde henne fjern. Hun lå for det meste i sengen sin og gjorde ikke stort annet enn å lese romaner, som ikke hjalp henne, men snarere fylte henne med verdens tanker. Så vidt jeg vet, kom ingen til henne og delte evangeliet. Men hvert år gikk vi alle i kirken og gjorde vår plikt, så å si. Likevel, til ingen nytte. Prestene var ikke lunkne, men jeg ble aldri vitne til evangeliets kraft, helbredelsene og de andre av Åndens gaver i det som var statskirken, Den norske kirke. Likevel, selv om jeg befant meg i en mørk dal på den tiden, ble jeg også sterkt oppmuntret av Gud i denne tiden av fortvilelse. Jeg forsto det ikke, men min Far i himmelen var med meg og søkte meg. Og da Den Hellige Ånd talte til meg det året, ble en ild tent på innsiden. Men uten evangelister, uten sanne etterfølgere av evangeliet rundt meg, tok det 18 år før jeg tok imot Jesus Kristus som min frelser og Herre. Det finnes sannelig INGEN annen under himmelen eller i Himmelen ved hvem vi kan komme inn i Himmelen, enn Jesus Kristus fra Nasaret. Ingen. Salme 23,4 Selv om jeg vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.