Å se på stjernene

Jeg minnes da jeg var en ung gutt, i alderen 10 til 16 år. Jeg likte å se på stjernene om natten fra takvinduet vårt. Det var de klare, kalde nettene uten skyer og med en svart fløyelshimmel over, og stjernene skinte ned på oss. Det ga meg en følelse av fred å se på dem og fundere over deres mening og eksistens. Og det var den første gangen jeg kan huske å ha hørt Den Hellige Ånd tale til meg. Det var en tung tid, da min mor var syk lenge og sengeliggende. Hun døde senere, 48 år gammel, så årene før det var ikke lette for familien. Men da jeg sto der om kvelden etter mørkets frembrudd og så stjernene glitre over meg, ble jeg på et vis løftet bort fra noen av livets kamper og det daglige stresset. Og jeg hadde akkurat spurt, som om det var til universet – siden jeg ikke visste at Gud eksisterte – om hjelp med noe jeg rett og slett ikke kunne bli kvitt på innsiden. En følelse av at problemene tårnet seg opp og at kroppen ble som sugd inn i en dårlig tilstand, som om jeg imploderte eller ikke klarte å løse opp i en floke som hadde oppstått i mitt indre. Og jeg husker hva Den Hellige Ånd sa til meg: «Du må finne ut HVEM Jesus er og hva Han betyr for deg.» Og en ild ble tent på innsiden. Likevel tok det meg rundt 18 år før jeg sa ja til Jesus. Hvorfor, spør du kanskje? Fordi ingen evangeliserte for meg, talte den klare sannheten og fortalte meg at jeg trengte å ta imot Jesus som min Herre og Frelser! Og vi blir ikke født på ny før vi gjør det.