Skudd på beitemarken

Hver eneste dag, på beitemarker over hele verden, blir skudd avfyrt. De fleste ser dem aldri. Det er fordi de kommer fra en sopp knapt 15 centimeter høy, kalt Pilobolus. Denne bemerkelsesverdige soppen lever på fersk gjødsel fra gressetende dyr som kuer, hester, hjort og andre beitedyr. Pilobolus spiller en avgjørende rolle i nedbrytningen av dødt og råtnende materiale. Den begynner som små sporer som vokser til tynne tråder som lever av gjødselen. Når den modnes, vokser en stilk oppover, og nær toppen dannes en hoven blære, formet som et miniatyr kanonløp. Inne i denne blæren ligger sporene. Når morgensolen treffer den, fylles blæren med vann. Trykket bygger seg opp. I akkurat riktig øyeblikk sprekker den, og skyter sporene med forbløffende presisjon opptil to meter av gårde. Denne avstanden er ikke tilfeldig. Kuer spiser ikke gress i nærheten av sin egen møkk. De unngår den instinktivt. Derfor må sporene lande langt nok unna på rene gresstrå for å bli spist. Når de er spist, overlever sporene kuas fordøyelsessystem takket være et beskyttende belegg, før de passerer gjennom og blir avsatt i fersk gjødsel. Syklusen begynner på nytt, perfekt timet og i perfekt balanse. Tenk nå på hva som ville skjedd dersom bare én del sviktet. Hvis sporene ikke ble skutt langt nok, ville de aldri blitt spist. Hvis de manglet beskyttelse, ville fordøyelsen ødelagt dem. Hvis soppen ikke fantes for å bryte ned gjødselen, ville engene blitt begravd i avfall. Dette systemet fungerer bare fordi hver del er avhengig av alle de andre delene. Det er irreduserbar kompleksitet. Det er design. Dette er Guds briljans som vises i det som virker som et hverdagslig problem. Jeg kan nesten se for meg Gud som smiler mens vi sakte oppdager hvor presist Han løste det, og avdekker lag på lag med visdom i en skapelse Han talte til live for bare noen tusen år siden. «Du lar gresset gro for buskapen ...» Salme 104,14